Jeg var en av de første utdannete fiskeveterinærene i Hellas. Da jeg tok beslutningen om gå inn i havbruksnæringen, var det på grunn av min kjærlighet til havet og min spesielle interesse for fisk. På den tiden var havbruk nesten ukjent. Dette var i 1985, og det fantes bare fem anlegg i hele Hellas med en toatal produksjon på kun40 tonn. Jeg tok min endelige beslutning under mine veterinærstudier i Thessaloniki, og jeg gikk videre med å studere anvendt fiskebiologi for MSc.-graden ved Plymouth Polytechnic, UK.
Under mine veterinærstudier fulgte jeg et ett-årskurs om fiskesykdommer. Det innebar også en laboratorie-del og noe feltarbeid. Gjennom dette kurset innså jeg at jeg måtte fullføre videregående studier for å bli i stand til å få jobbe som kvalifisert fiskeveterinær. Naturligvis har alle relevante emner fra histologi (?) og histopatologi til mikrobiologi og parasitologi vist seg brukbare i mitt arbeid.
Har du noen anbefalinger til de som studerer i dag?
For de som er interessert i denne profesjonen, foreslår jeg at de først og fremst må like å jobbe med fisk: I fri natur, på merder ute i havet og i laboratoriet. De må være bevisst om at det er veldig forskjellig fra arbeid med kjæledyr. De må innse at de er ansvarlige for å beskytte helsen til forbrukere og sikre økonomien til oppdrettsanlegget.
Har karrierefeltet et potensial for ekspansjon i fremtiden? Er karrierefeltet et godt grunnlag for studenter og fagpersoner som overveier et karriereskift?
Når man tar all oppdrettsvirksomhet i betraktning, har akvakultur hatt den mest imponerende vekst som næring. Så lenge næringen fortsetter å vokse, vil det være etterspørsel etter fiskepatologer.
Når en dag begynner uten innledende problemer, har jeg på en typisk arbeidsdag et møte med lederen av anlegget. Jeg leser omhyggelig de daglige rapportene fra hver merde eller kar og hver lokalisering (hvis det er mer enn en).
Alt som skjer på anlegget må anlegget må planlegges i samråd med fiskepatologen/veterinæren.
Jevnlige analyser av prøver er påkrevet, og spesielt i klekkerier kan laboratoriearbeid bli daglig arbeid.
Spesiell oppmerksomhet er påkrevet på dager hvor det høstes, eller når fisk blir utvalgt og overført fra merde til merde, slik at det blir samme størrelse fisk i hver (såkalt gradering).
Fiskeveterinæren/-patologen har også til oppgave å sjekke fôret for forurensende stoffer eller dårlig kvalitet.
Kan du fortelle om den erfaringen du har satt størst pris på innefor profesjonen?
Det er alltid hyggelig når man klarer å kontrollere et sykdomsutbrudd på anlegget og dødeligheten holdes nede, samtidig med at fiskene begynner å svømme og spise som vanlig igjen. Mine beste øyeblikk har jeg ved merdene, når jeg ser solnedgangen, alt er rolig, og det eneste som bryter stillheten er lyden av vakende fisk.
Hva leser du eller ser på for å holde deg a jour med endringer i næringen og markedet, forbedringer, utfordringer etc?
Den største utfordringen for en fiskeveterinær er å støtte opp om næringens tiltak for å forbedre omdømmet til oppdrettsfisk, og dermed næringen som sådan. Dette kan man gjøre ved å følge strenge regler for fiskens trivsel og helse. Man må hele tiden ha det klart for seg at vi har å gjøre med et verdifullt produkt som forbrukeren må bli tilbudt i høyeste kvalitet og hygienestandard.
Samarbeider du med andre fagfolk i Europa eller internasjonalt?
Jeg deltar på de halvårlige møtene til European Association of Fish Pathologists (EAFP), og dette gir meg en mulighet for å møte kolleger fra hele verden, bli gode venner med dem og gjøre samarbeid lettere. Vi er ganske få, sammenliknet med andre profesjoner, og det har som resultat at vi kjenner personlig nesten alle som jobber på feltet. Det jeg liker best, og noe jeg bør takke alle mine kolleger internasjonalt for, er deres interesse og hjelp når nye problemer oppstår. Jeg har fått enestående støtte og veiledning fra dem hver eneste gang jeg har trengt det.
Send page by email
Printer Friendly Version
